Relationel psykoanalyse

Relationel psykoanalyse er en skoledannelse indenfor psykoanalysen, som primært er opstået indenfor amerikansk psykoanalyse. Den har sit udspring i interpersonelle psykoanalyse og objektrelationsteori.

Indenfor den interpersonelle psykoanalyse var de primære teoretikere Harry Stack Sullivan, Erich Fromm og Clara Thomsen, som i 30´erne og 40´erne bidrog med vigtige fornyelser af den traditionelle psykoanalytiske tænkning, hvor de flyttede sig fra den klassiske psykoanalyse fokus på den indre verden, de intrapsykiske strukturer og driftsteorien.

Objektrelationsteorierne repræsenterer et blandingsprodukt af i første omgang Fairbairn´s, Winnocott´s og Melanie Klein´s arbejder.

Sammen med Kohut´s selvpsykologi og den amerikanske gren af psykoanalytisk feminisme bidrog den interpersonelle psykoanalyse og objektrelationsteorier til udviklingen af den relationelle psykoanalyse

I Norge er den relationelle tænkning indenfor det psykolog faglige område udbredt. Per-Einar Binder er her centralt placeret i debatten, og han har laver følgende oplæg i norsk psykologforeningd temanummer om relationel psykoamalyse.

Den relasjonelle vending i psykoanalyse og psykoterapi

Per-Einar Binder Institutt for klinisk psykologi, Universitetet i Bergen

“Kan et individ forstås isolert fra sine relasjoner? Selv det å være alene innebærer på grunnleggende måter å være sammen med andre. Vi kan være «tapt» i tanker. Hvor er vi da? Mest sannsynlig engasjert i indre samtale med noen, noen som er nysgjerrige, lekne og åpne, eller lukkede, strenge og vurderende. Enkle kroppslige behov som søvn og mat vil også være vevd inn i den relasjonelle meningsveven. Er det mulig å hengi seg til søvnen uten å føle seg beskyttet innenfor det menneskelige fellesskapet? Når vi hører beretningene til de som opplever å være utenfor, ser vi hvordan også søvnen har en relasjonell mening – den kan være et skremmende landskap for den som kjenner seg ensom, sviktet og ubeskyttet. Og det å kjenne lyst på mat, hvordan forholder de indre stemmene og blikkene seg til det? Er det noen som forteller deg at du er grådig og ekkel, vekker det forhåpninger om trøst gjennom å spise, vekker det forhåpninger om nytelse og glede? Likeledes vil alle følelser i sitt grunnleggende vesen være rettet mot andre – følelser av glede, sinne, sorg, lyst og nysgjerrighet har alle hatt sin plass i relasjoner før et individ kan ha dem «for seg selv». En rest av andres deltakelse, anerkjennelse, engstelse eller fordømmelse for disse følelsene er med oss også når vi møter dem i ensomhet.

I den relasjonelle psykoanalysen er vi opptatt av enkeltindividets indre virkelighet, samtidig som vi antar at denne er grunnleggende sett relasjonell. Det indre dramaet er hele veien uavsluttet. Mennesker lar de nåværende relasjonene her og nå virke på seg når neste akt av dramaet skrives – hvordan er det den andre her og nå tenker, føler og samhandler med meg? Hvor mye av meg er det den andre anerkjenner? Kan han eller hun se det som er særegent ved min måte å være i verden på? En ny relasjon gir en mulighet for nye måter å gi mening på til meg selv og virkeligheten. Men det kan også ligge gamle forventninger om skuffelser, svik og mangel på anerkjennelse som gjør at vi ikke våger å gå inn i nye møter, som gjør at alt kan kjennes som en repetisjon av det gamle og vonde. Uansett vil individets måte å være i virkeligheten på uløselig inngå i den relasjonelle veven.

Det er dette som er utgangspunkt for den menneskeforståelse som den relasjonelle psykoanalysen målbærer. Det er en måte å forstå menneskelivet på hvor vi fortsatt antar at mennesket har et ubevisste, men hvor dette er et ubevisste som er «bebodd» med ikke vedståtte eller prerefleksive aspekter ved relasjoner, eller så langt ubrukte relasjonelle potensialer. Det er en psykoanalyse hvor en ser enkeltindividet med dets indre verden og dets «en-persons» psykologi innenfor rammen av relasjoner hvor han eller hun finner sin form, sin plass og sitt uttrykk. Sist, men ikke minst, tilstreber den relasjonelle psykoanalysen en åpen og udogmatisk dialog om hvordan vi best mulig skal kunne hjelpe pasientene i deres streben etter et mer meningsfullt og følelsemessig rikere liv.

Psykoanalysen er ikke bare i utvikling som teori, den er også i utvikling som behandlingsmetode. I den relasjonelle psykoanalysen blir en «det kommer an på»-holdning vektlagt – pasient og terapeut må i hver enkelt terapi eller analyse finne sine måter å være sammen på som gir rom for at pasienten kan åpne opp sin indre verden og komme i gang med vekst, utvikling og overvinnelse av livsbegrensende væremåter (Aron, 2006; Mitchell, 2000). Regler og rammer må råde, og den forstående modus i terapi er overordnet den samhandlende. Samtidig vil hver enkelt behandlingsrelasjon også måtte utformes på en unik måte.

Historien om den relasjonelle psykoanalysen er i flere henseender en suksesshistorie. På kongressene til International Association of Relational Psychoanalysis and Psychotherapy råder optimisme, glød og lekenhet, og psykoanalytikere og psykoterapeuter med en relasjonell orientering har etter hvert fått stor innflytelse i psykodynamiske miljøer. Den relasjonelle vending har kjentes frisk og frigjørende i forhold til etablerte tenke- og arbeidsmåter som mange psykoanalytikere og dynamisk orienterte terapeuter har opplevd som begrensende i forhold til å kunne hjelpe pasientene. Samtidig har det vært uttrykt bekymring for at innflytelsen skal bli for stor, og at det mer tradisjonelle freudianske enpersonperspektivet skal forsvinne helt (Mills, 2005). Dette har imidlertid ikke vært den relasjonelle psykoanalysens hensikt. Målet må være at det fortsatt skal være et mangfold innenfor psykoanalysen, og at det kan være en dialog mellom perspektiver med respekt for forskjeller.

Den relasjonelle vending i psykoanalysen må sees i sammenheng med utviklingstrekk i resten av psykologifaget. Innenfor spedbarnsforskningen har det funnet sted en relasjonell vending, med en rekke studier som viser hvordan barnets mentale kapasiteter vokser frem i samhandling og kontakt med foreldrenes sinn (Beebe, Knoblauch, Rustin & Sorter, 2005). Den kulturelle og konstruktivistiske utviklingspsykologien innebærer likeledes studier av hvordan mennesker gir mening til hvem de er innenfor samskapte virkeligheter (Bruner, 1990; Harris, 2005). Innenfor nevrofysiologisk orientert utviklingsforskning ser vi en tiltakende interesse for hvordan samspill og samhandling også på gjennomgripende og grunnleggende måter er med på å bestemme hvordan hjernen utvikler seg (Siegel, 1999). Og innenfor psykoterapiforskningen ser vi en økende interesse for hvordan kvaliteter ved relasjonen mellom pasient og terapeut er hva som avgjør hvilket utbytte pasienten skal få av behandlingen (Norcross, 2002; Safran & Muran, 2000). Den relasjonelle psykoanalysen har vokst frem som et vitalt og kreativt felt som muliggjør kontakt og utveksling mellom alle disse delene av psykologien, og som gir mulighet til nye, inspirerende og berikende innfallsvinkler til terapeutisk arbeid.”

Referanser
Aron, L. (2006). Analytic impasse and the third: Clinical implications of intersubjectivity theory. International Journal of Psychoanalysis, 87, 349–368.
Beebe, B., Knoblauch, S, Rustin, J., & Sorter, D. (2005). Forms of intersubjectivity in infant research and adult treatment. New York: Other Press.
Bruner, J. (1990). Acts of meaning. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.
Harris, A. (2005). Gender as soft assembly. New York: The Analytic Press.
Mills, J. (2005). A critique of relational psychoanalysis. Psychoanalytic Psychology, 23, 452–455.
Mitchell, S. A. (2000). Relationality: From attachment to intersubjectivity. New York: The Analytic Press.
Norcross, J. (Ed.). (2002). Psychotherapy relationships that work: Therapist contributions and responsiveness to patients. New York: Oxford University Press.
Safran J. D., & Muran, J. C (2000). Negotiating the therapeutic alliance: a relational treatment guide. New York: Guilford Press.
Siegel, D. J. (1999). The developing mind: How relationships and the brain interact to shape who we are. New York: Guilford Press.

Clinical technique in Relational Psychoanalysis

Relational analysts have been challenging and transforming long-standing classical principles of psychoanalytic technique for almost three decades. Having widely expanded the repertoire of technical options beyond what was considered correct for most of the history of psychoanalysis, relational analysts find themselves in a somewhat destabilized position, without a consensually agreed upon way of working clinically or a unitary theory of what constitutes therapeutic action. No longer expected to rigidly adhere to the technical prescriptions that were shibboleths of earlier psychoanalytic regulatory bodies, psychoanalysts today can no longer reliably stand on the solid ground of standardized theory to guide their work. Some have proposed that there are multiple relational psychoanalytic approaches to the question of technique, some have even gone so far as to suggest that there is no such thing as clinical technique.

These changes in ways that analysts approach the clinical provoke numerous questions. For instance, given the multiplicity of clinical approaches under the “relational” umbrella, can there be only one relational clinical technique? How does a relational emphasis on spontaneity, improvisation and disclosure meet and transform traditional analytic ways of working clinically? Does it modify traditional ways of working, replace traditional ways of working, or create a productive tension between paradigms? And most basically, how does the relational clinician know what to do in the consulting room?

Relational Perspectives on Attachment Theory

Ipp, Con’t from Page 2
Relational Perspectives on Attachment Theory
and Psychoanalytic Process
Conference Observations
Nancy Vanderheide,
Beverly Hills, CA
IARPP On Line

Dec.1- Dec. 14, 2008 Online Colloquium
The Question of Technique –
The View from Relational Psychoanalysis

Jan. 19- Feb. 13, 2009 Web Seminar
Meeting Mitchell’s Challenge:
A Comparison of Relational Psychoanalysis and Intersubjective Systems Theory

March 2-March 27, 2009 Web Seminar
The Clinical Implications of
Attachment Theory Research

Nov. 2-Nov. 24, 2009
Web Seminar
Expanding Analytic Attention:
The Weave of Embodied and
Symbolized Communication
Despite John Bowlby’s object relations orientation, the relationship between the attachment theory he developed and psychoanalysis has been fraught with tension. This year’s IARPP conference, “Relational Perspectives on Attachment Theory and Psychoanalytic Process,” provided an opportunity for experts from both traditions to continue exploring the possibilities for integration and cross-fertilization between the two disciplines.
Bowlby, wearing his ethnologist’s hat, originally posited that attachment behaviors promote proximity between caregiver and infant in service of the infant’s safety. However, a compelling alternative to this perspective points to a more purely psychological formulation of the advantage conferred by such a strategy. Fonagy (1999) proposed that attachment behaviors also facilitate the intersubjective matrix from which invaluable psychic processes, including affect regulation, reflective awareness, and basic trust, can emerge. In suggesting that there may be more than physical protection at stake, he cited the high risk to the infant often associated with expressions of distress and the neurodevelopmental anomalies caused by excessive cortisol triggered by neglect (Perry, 1997). In a similar vein, Lyons- Ruth (2006) points to the exchange of affective cues engendered by sustained face-to-face contact between mother and infant. Bowlby’s psychoanalytic leanings, however, manifest in numerous other points of convergence between the two traditions.
In different ways, both Judy Guss Teicholz and Jessica Benjamin drew our attention to the compatibility of certain attachment findings and the postmodern sensibilities of the American Relational tradition of psychoanalysis. Teicholz underscored her patient’s change in implicit procedural knowing by illustrating “Toby’s” realization that her belief about how a caregiver will react to her needs is outmoded—denoting, in attachment theory terms, an alteration in her internal working model and movement towards an increasingly secure attachment pattern. Benjamin spoke to the multiplicity of attachment strategies that mark an
Continued on Page 4 Page 4
individual’s varying self/other representations, and the intersubjective capacity to recognize another’s state of mind that sustains connection in the face of the challenges posed by the otherness of the other.
Horst Kaechele illustrated ways in which the Adult Attachment Interview (which provides adult analogues to the infant and child attachment categories distinguished in the Strange Situation protocol) illuminated the state of a patient’s mind 25 years after her psychoanalytic treatment. Amalia’s interview results indicated her preoccupied state of mind with respect to attachment and her unresolved state of mind with respect to loss. The countertransference reactions experienced by the interviewer in response to Amalia’s participation in the AAI, particularly as she spoke about her parents’ deaths, were especially notable. The protocol tracks unconscious linguistic process rather than content and is specifically geared to activate the attachment system. The interviewer’s experiences of fear and eeriness in conducting the interview can thus be related to unconscious communications from Amalia.
Of further interest were Amalia’s seemingly dissociative oscillations between various states of mind, designated by attachment theory as disorganized forms of representation called segregated systems. Segregated systems remain outside of conscious awareness until activated in a specific context, such as the attachment memories accessed through the AAI. Kaechele’s application of attachment theory and the AAI to a psychoanalytic case stimulated lively discussion about the compatibility of attachment theory to psychoanalysis. Of particular interest was the applicability of the AAI within an ongoing analysis as many participants misunderstood that Amalia was administered the interview decades after her treatment.
Notwithstanding the many areas in which the two traditions converge, questions remain regarding the compatibility of attachment theory and the psychoanalytic process. Lively debates ensued in the discussions and breakout groups in which many psychoanalysts questioned the role of fantasy in attachment theory, including its distorting role in the generation of internal working models. Others wondered when attachment theory’s empirically derived categories of orientation towards loss and attachment might find a home in the diagnostic conceptualizations and listening stances of psychoanalysis.
Adherents of attachment theory cited a lack of thorough familiarity with key concepts on the part of many conference attendees. In particular, the frequent, incorrect use of the word “style” in discussing the findings of attachment theory was a source of disquiet. Specifically, this misunderstanding indicated an erroneous reification of the attachment classifications. An individual displaying, for example, a dismissive state of mind in relation to loss was spoken of as “having a dismissive style.” For those more comfortable with fluid, process-oriented descriptions of intersubjective relating and unconscious dynamics, the attachment research can
Vanderheide, Con’t from Page 3
Continued on Page 5
IARPP Board of Directors
Neil Altman
Anthony Bass
Margaret Black
Peggy Crastnopol
Jody Davies
Muriel Dimen
Susanna Federici-Nebbiosi
Virginia Goldner
Hazel Ipp
Gianni Nebbiosi
Susie Orbach
Tessa Philips
Barbara Pizer
Stuart Pizer
Phil Ringstrom
Jeremy Safran
Andrew Samuels
Joyce Slochower
Gary Taerk
Chana Ullman
IARPP eNews
Editor: Suzi Naiburg
Production: Elisa Zazzera
WEBSITE EDITOR: Larry ZelnickPage 5

seem concrete and static. Attachment categories then depict permanent, inert characterizations rather than the information-laden snapshots of the highly dynamic, internal representations of self in relation to other they are meant to connote. The frequency with which the word “style” was used, instead of “orientation” or “state of mind,” and the abruptness with which that usage was sometimes brushed off as an issue of semantics contributed, in part, to the concern that perhaps Relational psychoanalysts were not as yet sufficiently open to attachment theory despite the efforts made at the conference.
A corresponding concern was the perception that attachment theory adherents insisted that their conceptualizations be incorporated into the psychoanalytic canon. Additionally, although many of the attachment theory constructs are increasingly shown to be organized around such psychoanalytic concerns as the context-dependent nature of development, the organizing properties of affect, strategies for affect regulation, mutuality of influence and recognition, and nonverbal, unconscious processes, others remain unaddressed. Primary among them are the many clinical issues arising outside the context of attachment, including those with a basis in the sexual, aversive, and exploratory motivational systems (Lichtenberg, 1992). Equally unclear are the ways in which attachment theory accounts for the ubiquity of shame in the therapeutic dyad, narcissistic rage, and idealization.
In all probability, a full integration of the two theories is unlikely as well as, perhaps, unnecessary. Notwithstanding false dichotomies, outdated criticisms, and uninformed misconceptions, tensions between them continue to provide fertile ground for rich and rewarding discourse.
References
Bowlby, J. (1988). A secure base: Clinical applications of attachment theory. London: Routledge.
Fonagy, P. (1999). Points of contact and divergence between psychoanalytic and attachment theories: Is psychoanalytic theory really different? Psychoanalytic Inquiry, 19, 448-480.
Lyons-Ruth, K. (2006). The interface between attachment and intersubjectivity: Perspective from the longitudinal study of disorganized attachment. Psychoanalytic Inquiry, 26, 595-616.
Lichtenberg, J., Lachmann, F., Fosshage, J. (1992). Self and motivations systems: Towards a theory of psychoanalytic technique. Hillsdale, NJ: Analytic Press.
Perry, B. (1997). Incubated in terror: Neurodevelopmental factors in the “cycle of violence.” In J. Osofsky (Ed.), Children in a Violent Society (pp. 124-149). New York: Guilford Press